Tanker om blogging og privatliv og ingenting

Ah jeg husker den tiden hvor jeg tenkte: Blogging? Det er jo null stress. Skrive meningsløse innlegg om alt og ingenting var i hvertfall ikke noe problem, og å finne noe å skrive om? Psh, er jo bare å hente inspirasjon fra hverdagen. Igjen, som sagt så uendelig mange ganger før; jeg tar selvkritikk. Viser seg nei, det er faktisk ikke så lett å skrive om alt og ingenting. Vel skal jeg være ærlig så er det vel heller «ingenting» delen som er problemet. Viser seg nemlig, som muligens klokere mennesker allerede har skjønt, at å skrive om ingenting er hardere enn jeg trodde. Jeg har vanskeligheter for å tro at folk virkelig er interessert i hva jeg spiste til frokost(potetgull) eller hvordan det går med jobbsøkingen (dårlig). Så da sitter jeg her foran Justin Bobby (macen), mens fingrene hviler lett over tasturet og tenker rett og slett: Fuck it! Og vurdere å droppe hele greia. Men så får jeg et plutselig surge av inspirasjon og blir igjen glad for at jeg har mitt eget lille sted på det verdens vide webben hvor min rambling og meningsløshet fremdeles er velkommen.

For det er jo ikke slik at jeg har mistet sansen for blogger. Tvert i mot så har veldig mange av vennene mine begynt å blogge, og jeg elsker å oppdateres på alt de gjør og driver med når jeg ikke er med dem. Men så har jeg jo alltids hatt et lite stalkerben i meg. Poenget er at når jeg leser deres blogger får jeg lyst til å blogge igjen. Jeg får lyst til å si HEI JEG SÅ OGSÅ PÅ JAPANSK GAMESHOW I GÅR (I didn’t), og liksom føle meg litt inkludert i «vennebloggingen». De vet nemlig alle om hverandres blogger. De vet ikke om min. Sånn skal det fortsette å være. Tanken på at vennene mine skal kunne lese hva jeg skriver her får invollene mine til å krølle seg litt sammen. Ikke vet jeg hvorfor, for det er ikke akkurat som jeg skriver så fryktelig personlig(det tør jeg ikke), og jeg ikke bruker jeg bloggen som en kanal for å ventilere mine frustrasjoner heller. Jeg har rett og slett ingen grunn til å holde det skjult, men av en eller annen grunn velger jeg å holde meg til magefølelsen som sier at det er best å holde noen ting for seg selv. Det går vel kanskje på tillit. Hele den «Alt du sier, kan og vil bli brukt mot deg» greia har festet seg ganske godt til meg og jeg tar ikke sjansen på at min randomness ikke kan bli brukt i mot meg senere. Såh in conclusion. Blogg forblir privat. Skulle noen jeg kjenner finne denne bloggen så venligst let me know så jeg i det minste vet at alt jeg sier kan og vil bli brukt i mot meg 😀
PS. Tror jeg motbeviste meg selv og herved slo fast at det går fint ann å skrive om ingenting. Om noen gidder å lese det derimot, det er en helt annen sak.

Advertisements

10 kommentar to “Tanker om blogging og privatliv og ingenting”

  1. Jeanita Helen Says:

    Så bra innlegg! Føler at jeg kjenner meg litt igjen her ja.. Spesielt med det at du ønsker å holde bloggen litt hemmelig for bekjente. Da jeg startet å blogge for første gangen var jeg livredd for at venner og bekjente skulle finne bloggen min. Det skulle liksom være mellom meg og mange rare ukjente mennesker:P Men etterhvert ble det bare flere og flere som leste bloggen min, og først var det litt ekkelt. Men etterhvert ble det faktisk litt gøy:D Men skulle nok ønske at noen av de som titter innom ikke gjorde det. Folk jeg kjenner som jeg mildt sagt ikke er venner med for.eksempel.. Men stå på med bloggingen din! Syns bloggen er super;)

  2. Theresa Says:

    I know. Det er ikke bare lett med bloggingen hele tiden ;p Haha, hiatus, ja. Those were the days. Jeg vet at jeg ikke hadde oppdatert bloggen på en stund nå, så trendfølger eller ei, følte bare for å annonsere ei litta pause.

  3. Hilde Says:

    Takk for det! 🙂

    Jeg hadde helt lik innstilling når det kom til blogging, men det har forandret seg, kan du si :p

  4. Monica Says:

    Hehe, kjenner meg litt igjen. Noen venner leser bloggen. Så lenge de ikke nevner den «live» går det vel greit, hehe. Men jeg vet jo at flere og flere kommer til å oppdage den. Og det skremmer meg litt.

  5. Karoline Says:

    Så utrolig bra og morsomt du skriver! Du virker som en veldig søt jente og jeg skal definitivt følge med videre i spenning! 🙂 Håper på nytt innlegg snart?

  6. Amie Says:

    Det bildet var FREAKSHOW!! hehe.. Jeg syns faktisk facebook er mer skummelt og stressende enn blogg, uten at det gir mening.

  7. S Says:

    JA! Det er absolutt finanskrisen sin feil at du ikke var oppført, men for meg er krisen over så woops, nå eru trygt plassert på lista. Godt du sa i fra, pleier aldri å oppdatere den enkli.

    Men, ja, vennene mine leser min da. Huff, satt på banen i sta for jeg møtte en gammel kompis som måtte skrike ut at han hadde lest bloggen min. Måtte pent be han om å holde kjeft, da han innrømmet at…. han blogget selv! Det er så sykt mainstream nå assa, nesten så vi må slutte med det for vi er ikke de sære lengre. Neida.

    Men å skrive om ingenting… VANSKELIG!

    Forresten, er ikke rart du ikke får deg jobb om dagen. Brio her hadde 300 søkere. Ja. 300! Krisen er real shit liksom, trodde ikke det skulle påvirke noenting for oss, men jo!

  8. Therese Says:

    Hahaha:)

  9. horg1 Says:

    Jeg liker at du skreiv en så inngående blogg og tilsynelatende overbeviste deg selv, for så å ombestemme deg så kort tid etter. Jeg er meget fornøyd og gleder meg til å følge med<3

  10. Camilla Says:

    Haha du kjenner meg, vinglepetter numero uno!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: